AU!

Jeg hadde et temmelig ublidt møte med asfalten i dag, på vei hjem fra jobb. Full fart på sykkel, kombinert med ett brått og fullstendig idiotisk behov for å klemme inn forbremsen, gjorde at jeg tok et serdeles ugrasiøst svalestup over sykkelstyret og rett i asfalten.

Første tanke var naturlig nok at her kan jeg ikke ligge, midt i veien og all ting, noen kunne jo se meg. Hadde ikke valgt det mest skjermede stedet, på hovedveien inn til Sykehuset og 200 meter fra Akuttmottak. Tenkte å krabbe ut av veien og ned til noen busker, men måtte innse at det slaget var tapt, da det suste i ørene og svartnet for øynene.

Ble naturlig nok litt oppstandelse rundt meg, det var jo mange kolleger på vei hjem fra jobb, og mange til å hjelpe. Siden jeg ikke akkurat viste meg fra min mest strålenede og sprudlende side, ble det ringt 113, og dermed var det virkelig tid for å bli flau. Samtidig hadde jeg virkelig vondt, både her og der. Spesielt her.

Som om jeg ikke hadde laget oppstandelse nok, kom det tre ambulanser... Vel, den ene bare kjørte forbi. Er takknemlig for at det ikke var noen kjente i noen av dem. Selv om jeg var temmelig blek om nebbet, hadde jeg nok blitt lett rødmende da. Klarte med litt hjelp å vakle meg den halvmeterlange veien bort til båra, og så bar det på legevakten. Deretter gikk turen til røntgen og endelig etter fire timer kom jeg inn på akuttpoliklinikken. Og da var jeg egentlig i fin form, forholdene tatt i betraktning.

Får vel egentlig bare være takknemmelig for at det gikk bra. Så får det heller være med ventetid og blåmerker, alternativet kunne fort ha blitt en litt for snat retur til mine kolleger på intensiven.

Minner alle om at hjelm er smart! Hadde jeg ikke hatt den, hadde jeg nok landet med hodet først, og ikke albuen. Hadde jeg hatt albuebeskyttere og knebeskyttere hadde jeg nok landet på beina...

Frekkheten lenge leve

Her om dagen var jeg vitne til en episode i sentrum av Kristiansand der en eldre mann viste lite høvisk oppførsel. Jeg hadde som mange andre Kristiansandere satt meg i på en benk i solveggen ved domkirken, og satt og nøt det flotte påskeværet.

En eldre mann kommer syklende, og stopper forran en benk der det sitter en gravid kvinne. Benken hun sitter på er snudd i vinkel i forhold til de andre benkene og hun sitter og snakker med to på en annen benk. Det er flere helt ledige benker i nærheten, men likevel velger mannenakkurat denne benken. Uten noe forvarsel tar han tak i benken kvinnen sitter, løfter opp det ene siden og vrir benken i linje med de andre benkene, før han setter seg ned med en mine som om han eier benken.

Oppførselen fører til hjertlige protester fra de som sitter der, maken til frekkhet har de skjelden sett, han kunne i det minste ha spurt om det var greit at han snudde benken. Ser han ikke at kvinnen er gravid?

Mannen oppfører seg som om han ikke hører at de snakker til ham, og setter seg til å rulle en røyk. Dette fører til enda flere protester, og de foreslår at mannen kan sette seg på en annen benk, slik at ikke røyken blåser på dem. Mannen ignorerer dem fortsatt, setter seg godt til rette, tenner røyken og blåser en sky rett på kvinnen.

Episoden ender med at gruppen som satt der fra før, velger å gå, men ikke uten å formidle sin frustrasjon over mannens frekke og uhøflige oppførsel.

Det er mulig at denne mannen med sin oppførsel ønsket å formidle et budskap til verden, og det virket som om han mente å være i sin fulle rett. Jeg må innrømme at handlingene hans overrasket meg litt, og jeg sitter igjen med en emmen smak i munnen. Maken til frekkhet!