Jeg hadde et temmelig ublidt møte med asfalten i dag, på vei hjem fra jobb. Full fart på sykkel, kombinert med ett brått og fullstendig idiotisk behov for å klemme inn forbremsen, gjorde at jeg tok et serdeles ugrasiøst svalestup over sykkelstyret og rett i asfalten.
Første tanke var naturlig nok at her kan jeg ikke ligge, midt i veien og all ting, noen kunne jo se meg. Hadde ikke valgt det mest skjermede stedet, på hovedveien inn til Sykehuset og 200 meter fra Akuttmottak. Tenkte å krabbe ut av veien og ned til noen busker, men måtte innse at det slaget var tapt, da det suste i ørene og svartnet for øynene.
Ble naturlig nok litt oppstandelse rundt meg, det var jo mange kolleger på vei hjem fra jobb, og mange til å hjelpe. Siden jeg ikke akkurat viste meg fra min mest strålenede og sprudlende side, ble det ringt 113, og dermed var det virkelig tid for å bli flau. Samtidig hadde jeg virkelig vondt, både her og der. Spesielt her.
Som om jeg ikke hadde laget oppstandelse nok, kom det tre ambulanser... Vel, den ene bare kjørte forbi. Er takknemlig for at det ikke var noen kjente i noen av dem. Selv om jeg var temmelig blek om nebbet, hadde jeg nok blitt lett rødmende da. Klarte med litt hjelp å vakle meg den halvmeterlange veien bort til båra, og så bar det på legevakten. Deretter gikk turen til røntgen og endelig etter fire timer kom jeg inn på akuttpoliklinikken. Og da var jeg egentlig i fin form, forholdene tatt i betraktning.
Får vel egentlig bare være takknemmelig for at det gikk bra. Så får det heller være med ventetid og blåmerker, alternativet kunne fort ha blitt en litt for snat retur til mine kolleger på intensiven.
Minner alle om at hjelm er smart! Hadde jeg ikke hatt den, hadde jeg nok landet med hodet først, og ikke albuen. Hadde jeg hatt albuebeskyttere og knebeskyttere hadde jeg nok landet på beina...
