Da jeg for endel år siden bodde et år i USA, fikk jeg etter en tid en uventet lengsel etter norsk sjokolade, nærmere bestemt Nidars Mokkatrøffel. Jeg tenkte på den omentrent daglig, kjente smaken i tankene, og drømte til og med om at jeg spiste den om natten. Det var ikke det at jeg savnet god mat, heller ikke Norge på generelt grunnlag. Jeg hadde mer enn nok tilgang på annen sjokolade (Darn you M&M's!), og annen usunn og fetende mat. Likevel var denne lengselen enormt sterk og vedvarende.
Derfor var det med skjelvende knær og hender, og ikke så rent lite vann i munnen at jeg endelig satte tennene i en plate da jeg kom hjem til Norge.
Og gjett om jeg ble skuffet! Den smakte ikke engang i nærheten av det jeg hadde drømt om, og lengtet etter. Jeg kan huske at jeg kikket forundret på den etter første bit, og snudde på den for å sjekke at jeg virkelig var i besittelse av en Mokkatrøffel. Ikke sånn å forstå at den var vond eller noe, den var sikkert veldig god, og den gikk ned uten de store forsinkelser. Men jeg hadde bare så enormt store forventninger til denne opplevelsen. Nesten som når du tror du skal drikke kaffe og så er det cola i koppen. Jeg liker smaken av begge deler, men forventningen har så mye å si.
Jeg må jo innrømme at jeg etter å ha skrevet dette, kjenner en del av de samme følelsene som da jeg lengtet etter Mokkatrøffel i USA. Og Mokkatrøffel er faktisk en av de beste sjokoladene jeg vet, når jeg en skjelden gang (hver lørdag...) spiser sjokolade. I følge Nidars hjemmeside blir det kun laget 500 000 av denne utsøkte delikatessen i året, hvilket gjør den til en skatt, og en utfordring å få tak i. Selges stort sett der de har et godt utvalg i sjokolade, som for eksempel hos Markens Is og Godteri (Kristiansand).
Har en anelse om hvor jeg skal og hvilken sjokolade jeg kommer til å velge på lørdag...
Moralen må være at virkeligheten ikke alltid står i forhold til de drømmene og forventningene vi har, men at den stort sett ikke er så værst likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar